- Pappa, hva betyr «zombie»? - Det er en gul blomst, sønnen min.
De siste årene har vi hørt om mange saker hvor barn har blitt kidnappet, isolert eller stengt inne – ofte i flere tiår.
Den greske filmen Dogtooth gir et ubekvemt innblikk i livet på innsiden av murene til en familie, hvor foreldrene har skjermet barna fra all påvirking utenfra.
Livet på innsiden
Regimet av brutalitet, frykt og kontroll styres av Far. Han er den eneste som beveger seg uten for det høyet gjerdet, og da kun inne i bilen siden verden der ute er livsfarlig.
Regissør Giorgos Lanthimos har valgt å gå bort i fra en tradisjonell filmfortelling i Dogtooth.
Vi, som tilskuere, observerer livet i den uvanlige familien i stillhet. Filmen dveler lenge ved detaljer, og tar i bruk lange tagninger for å understreke den underlige hverdagen barna i familien opplever.
- En katt er det farligste dyret der ute, det dreper deg og spiser ansiktet ditt.
For treg?
Stillheten og ikke minst stillstanden er trykkende og deprimerende, og det tar ikke lang tid før de mentale virkningene av et liv i isolasjon viser seg hos de to døtrene Den Yngste og Den Eldste.
Stillstanden gjør at du blir tvunget til å ta stilling til verdenen denne familien lever i, men gjør også at Dogtooth ved flere anledninger stopper helt opp og ikke klarer å engasjere.
Skuespillerne i Dogtooth, leverer skremmende gode tolkninger. (Foto: Tour de Force)
I familien finner vi også Sønn, som i likhet med sine søstre er i tyveårene. Far betaler flere ganger en prostituert for å ha sex med Sønn, og via henne får barna deres eneste linje til verden på utsiden. Enten det er små smykker, eller videokassetter med amerikanske filmer.
Hennes handlinger gjør at barnas virkelighet forrykkes, med ekstreme konsekvenser.
Deres manglende sosiale forståelse og ikke eksisterende normer fører til mange ubehagelige scener med vold, blod og incest.
- Mamma, hva er «fitte»? – Det er en stor lampe det, kjære datter.
Intenst skuespill
Det meste slående med Dogtooth er skuespillerne, som alle gjør uhyggelige roller. Og da mener jeg i positiv forstand, eller i negativ forstand alt etter som.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Skuespillerne i rollene som barna (Den Yngste – Mary Tsoni (datter), Den Eldste – Aggelika Populia (datter) og Sønn – Hristos Passalis) har et sjeldent samspill og en unik forståelse av det å vokse opp isolert fra livet utenfor.
Alle de tre er ferske og relativt uerfarne greske skuespillere, og det utrolige samspillet gjør at jeg håper vi får se mer av dem. Figurene i Dogtooth vil følge meg i lang tid fremover.
Dette er en ubehagelig film, den tvinger deg til å gruble over skjebnene du møter og din egen oppvekst, men den ekstremt seige fortellingen gjør at filmen til tider stopper helt opp og mister fokuset.
Dogtooth er ikke en film for alle, og viser scener og problemstillinger som gjør at jeg mener 15-års aldersgrense er i minste laget.
Dogtooth vant Prix Un Certain Regard-prisen under Cannes-festivalen i 2009.
